Siste bloggpost: På toårsdagen for livsstilsendringen erklærer jeg meg selv som «frisk»

Pus, altså. Denne er først og fremst til deg. Jeg vet ikke om du leser dette, men antar det. Hvis du gjør det, ingen tårer takk. Du kan godt ha en pute på fanget og når du synes jeg går for langt, ta puta foran øynene og rop ut: Nei, nei, nei. 

Jeg vet at forskere og helsepersonell regner fedme som en sykdom. Jeg gjør ikke det, eller vi gjør ikke det. Jeg inkluderer deg nå, min personlige trener. Jeg var feit som faen og i ufyselig dårlig form. Det er rett og slett skremmende å tenke på. 

Pus, herregud for en reise vi har vært på i to år. I det første året var du kaptein og maskinist. Store deler av det siste året har jeg styrt skuta selv. Det første året var blytungt i lange perioder. Uten deg ville dette vært vanskelig, kanskje umulig. Eller uten deg ville jeg aldri startet prosessen. Jeg vet jo hvordan det startet. Det andre året har vært lett, veldig lett. Kanskje jeg har lekt meg litt for mye de siste 12 månedene? 

Egentlig burde jeg skjelt deg ut! Jeg hadde et fint liv, stort sett uten problem bortsett fra da jeg gikk hjem fra kontoret. Bakken fra «Lande» og opp til «Sedolf-krysset» var tung. Ser jeg bort fra disse meterne var mitt liv uten bekymringer for to år siden. I år har jeg vært skadet, jeg bruker tid på trim, jeg tenker på hva jeg spiser, jeg er sliten, jeg må sove og jeg lurer på hvordan du har det. Livet har blitt komplisert, spesielt sammenlignet med det livet jeg hadde. Nå bør du spørre meg om jeg har det bedre i dag enn før? Svaret er ja. Hadde ikke svaret vært ja, ville jeg kuttet ut umiddelbart. Jeg evaluerte prosjektet i slutten av 2016. Ja, alt jeg bruker mye tid på evaluerer jeg. Evalueringen viste mange plusser og noen minuser. 

Skader ja, huff. Da jeg fikk min første idrettsskade i slutten av august i år, var det litt stilig. I satt alder og idrettsskade, det var kult. Det gikk én uke før foten var bra igjen, én uke der de siste dagene var irriterende. I går fikk jeg nøyaktig samme skade, men på motsatt fot. Jeg jogget til Nordvågen og var i knallform. Jeg brukte 31 minutt på strekningen Honningsvåg - Nordvågen og det var jeg veldig fornøyd med ved NIL-huset. På retur hjem, etter et par hundre meter kom smertene i høyre fot. Pus du har gjort en sabla god jobb med meg, men du har ikke forberedt meg på skader. Jeg takler skader ganske dårlig, men slik blir det kanskje når meslinger er den mest alvorlige sykdommen jeg har hatt. 

Føtter som er skadd jevnt og trutt. At jeg skulle få idrettsskader for nøyaktig to år siden var utenkelig. 

Mange, veldig mange, har spurt hvordan livsstilsprosjektet startet. Når jeg forteller sannheten er det få som tror på forklaringen. Pusen kom under huden min, og det har ingen gjort det før henne. Jeg har vært mest opptatt av militærnektere, narkomane, thaiene, skattenivå, innvandringspolitikk, fotball, gambling, familie, venner osv. Den 12. september 2015 brant hjertet for henne. Jeg ville komme mye nærmere henne og fant ut at livsstilsendring var måten jeg måtte gjøre det på. Nøyaktig to år etter kan jeg fastslå at jeg aldri nådde målsettingen, prosjektet er omtrent en fiasko satt opp mot målsettingen. Vi er lengre fra hverandre enn på veldig lenge. Samtidig er det henne jeg tenker på under de fleste av trimturene. Jeg tenker på alle diskusjonene, smilet, kinnene, øynene og håret. Av og til tenker jeg også på andre deler av kroppen, men ikke så ofte som jeg kan bli mistenkt for. Jeg synes fortsatt pusen er ei veldig flott dame, den fineste jeg vet om. Om følelsene er like sterke som for nøyaktig to år siden? Det er min hemmelighet! 

Pus, det tok litt tid før du skjønte hva jeg drev på med. Da du forsto det var du med slik at jeg kom gjennom de tøffeste stormene. Første tur var til Prestevannet for nøyaktig to år siden, 12. september 2015. Det var nesten selvmord. Ikke flere trimturer før julen det samme året. Ettersom kostholdet var lagt om og en del kilo forsvunnet kunne jeg gå til «løkta». Fra «løkta» til tunnelåpningen og tilslutt Nordvågen våren 2016. Samme kjedelige, lille husmannskosten hver dag med sjokolade og gelemenn på fredagene. Jeg var en fundamentalist det første året, uten utskeielser. Herregud, så hardt. Du stilte opp hver eneste gang, i perioder hver eneste dag. Du er et råskinn!  Ikke rart jeg er glad i deg! 

En bitteliten hemmelig; min personlige trener liker ikke gelemenn. Hun misliker seigmenn sterkt. Ja, ja; ingen er perfekte! 

I år nummer to har jeg fulgt samme strenge mal, men det har vært noen utskeielser som kvelder med øl og sånt. Ikke mange, men nok til at jeg har fått kjent på hvordan livet var som 20-åring igjen, og ja; jeg var stor som 20-åring også. Jeg skal ikke være i begynnelsen av 20-årene lenge, en litt for morsom tid. Hvis år én var tøff har år to vært tilsvarende enkel. En lek faktisk. Det sier litt om hva det er mulig å gjøre med kroppen og hjernen med enkle virkemiddel. Bortsett fra Nordkappmarsjen og «juiceavhengighet», har jeg styrt skuta selv i år. Jeg tror min personlige trener er glad for at «barnet flyttet ut etter vel ett år». Samtidig har jeg ikke glemt deg, tvert imot. 

Jeg har en trimdagbok der jeg kan gå igjennom de tøffe dagene, der jeg er kritisk til meg selv. Uten gjennomgang i dokumentet er det kun det positive som ligger i minnet. Herregud for noen oppturer i løpet av to år:
-Da jeg passet den første gamle buksa, en bukse jeg ville inn i til julen 2015. 
-Da jeg nådde Nordvågen for første gang. 
-Da jeg fant en haug med gamle skjorter som nå pryder skapet med haugevis av andre skjorter. 
-Da jeg kom til Kjelvik-skarret for første gang. 
-De to gangene jeg har spist softis i løpet av to år. 
-Da jeg, Asle og Malin gikk til Knivskjellodden. Herregud hvor sliten jeg var, men vi nådde kinofilmen vi skulle se. Sykt deilig! 
-Da jeg handlet en vanlig genser på en butikk i Hammerfest. 
-Da jeg gikk fra Honningsvåg til Nordkapp-platået sammen med Aina Iversen. Forresten; før Kjeftavannsbakken sa jeg til Aina at hvis hun ville si meg noe, måtte hun si det nå. Vi begge lo så tårene rant.
-Da jeg jogget for første gang fra Honningsvåg til Nordvågen og tilbake. 
-Svenska. 
-Da jeg var på tur sammen med Asle og Stig Rune, og Stig Rune fortalte om jakta. 
-Da jeg fikk min første «idrettsskade». 

Hjernen er fylt opp av gode opplevelser, opplevelser samlet opp i løpet av to korte år. 

Hvis noen hadde spurt deg pusen om hva du er mest stolt av, vil jeg tro svaret ville vært at jeg har sluttet med bannskap. Mens problemene stod i kø for meg, var det du mest opptatt av språket mitt. Himmel og hav, du er flott! 

Altså. Alt er ikke rosenrødt selv om jeg er lettere enn på flere tiår og i bedre form enn ved konfirmasjonsalderen. Jeg blir fortere sliten, mye mer sliten i forbindelse med jobb/jobber. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sovnet ved PCen på kvelder. Jeg skulle bare hvile øynene i hendene og vips, plutselig sov jeg. Ikke lenge, men nok til at jeg skjønner at dette ikke er bra. Før kunne jeg innta noen sjokolader og toppformen var ett minutt unna, men denne muligheten er borte. Jeg må finne balansen mellom toppform og passe sliten. Jeg må finne denne balansen, og jeg må gjøre det uten deg pus.  Dagene er såpass hektiske, at skal jeg henge med og trives må jeg finne balansen der jeg tåler 12-13 timer kjør over lengre perioder. Det er egentlig den største forskjellen fra før 12. september 2015 sammenlignet med nå. Å legge seg klokken 22 er ikke fristende; det er jo de rolige kveldstimene og nettene som er den fineste tiden cirka på 71 grader nord. 

I dag skal jeg feire med å gå den samme turen jeg gikk for nøyaktig to år siden, dersom den nye skaden ikke forverrer seg veldig ut over ettermiddagen. For to år siden var turen nesten et selvmord. I dag skal jeg kose meg på turen fra Turngata til Prestevannet og tilbake. Til helgen skal jeg spørre pusen om hun vil være med på en oddskupong, for det er veldig lenge siden vi har gamblet sammen. Det er hele feiringen. Neste år håper jeg 12. september er en helt vanlig dag på lik linje med andre hverdager. Å ta vare på egen kropp burde vært vanlig, ikke ekstraordinært. Det er ikke verdt en feiring! 

Når jeg og min personlige trener kan legge om livsstilen drastisk med enkle virkemidler, da kan du og dine også gjøre det dersom ønsket er sterkt nok. Det er garantert! Nøkkelordet er hodet. Lykke til! 

#Livsstilsendring, #kosthold, #trening, #trimtur, #jubileum, #kropp, #skade 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men... Dette er den siste bloggposten på Feit som faen. Om det blir foredrag om hvordan endre livsstilen med enkle virkemidler, kommer helt an på om foredraget blir godt. Det må være morsomt og det må gi publikum en gnist til å komme i gang uten bruk av skattefinansiert helsevesen. Om jeg klarer det, er fortsatt usikkert. Jeg skal uansett skrive ned prosessen jeg har vært igjennom og jeg skal gjøre det med glimt i øye. Vi sees plutselig) 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

feitsomfaen

feitsomfaen

44, Nordkapp

Har vært igjennom eller jobber fremdeles med et livsstilsendringsprosjekt. Nå er ny og bedre livsstil en naturlig del av livet.

Kategorier

Arkiv

hits