Siste bloggpost: På toårsdagen for livsstilsendringen erklærer jeg meg selv som «frisk»

Pus, altså. Denne er først og fremst til deg. Jeg vet ikke om du leser dette, men antar det. Hvis du gjør det, ingen tårer takk. Du kan godt ha en pute på fanget og når du synes jeg går for langt, ta puta foran øynene og rop ut: Nei, nei, nei. 

Jeg vet at forskere og helsepersonell regner fedme som en sykdom. Jeg gjør ikke det, eller vi gjør ikke det. Jeg inkluderer deg nå, min personlige trener. Jeg var feit som faen og i ufyselig dårlig form. Det er rett og slett skremmende å tenke på. 

Pus, herregud for en reise vi har vært på i to år. I det første året var du kaptein og maskinist. Store deler av det siste året har jeg styrt skuta selv. Det første året var blytungt i lange perioder. Uten deg ville dette vært vanskelig, kanskje umulig. Eller uten deg ville jeg aldri startet prosessen. Jeg vet jo hvordan det startet. Det andre året har vært lett, veldig lett. Kanskje jeg har lekt meg litt for mye de siste 12 månedene? 

Egentlig burde jeg skjelt deg ut! Jeg hadde et fint liv, stort sett uten problem bortsett fra da jeg gikk hjem fra kontoret. Bakken fra «Lande» og opp til «Sedolf-krysset» var tung. Ser jeg bort fra disse meterne var mitt liv uten bekymringer for to år siden. I år har jeg vært skadet, jeg bruker tid på trim, jeg tenker på hva jeg spiser, jeg er sliten, jeg må sove og jeg lurer på hvordan du har det. Livet har blitt komplisert, spesielt sammenlignet med det livet jeg hadde. Nå bør du spørre meg om jeg har det bedre i dag enn før? Svaret er ja. Hadde ikke svaret vært ja, ville jeg kuttet ut umiddelbart. Jeg evaluerte prosjektet i slutten av 2016. Ja, alt jeg bruker mye tid på evaluerer jeg. Evalueringen viste mange plusser og noen minuser. 

Skader ja, huff. Da jeg fikk min første idrettsskade i slutten av august i år, var det litt stilig. I satt alder og idrettsskade, det var kult. Det gikk én uke før foten var bra igjen, én uke der de siste dagene var irriterende. I går fikk jeg nøyaktig samme skade, men på motsatt fot. Jeg jogget til Nordvågen og var i knallform. Jeg brukte 31 minutt på strekningen Honningsvåg - Nordvågen og det var jeg veldig fornøyd med ved NIL-huset. På retur hjem, etter et par hundre meter kom smertene i høyre fot. Pus du har gjort en sabla god jobb med meg, men du har ikke forberedt meg på skader. Jeg takler skader ganske dårlig, men slik blir det kanskje når meslinger er den mest alvorlige sykdommen jeg har hatt. 

Føtter som er skadd jevnt og trutt. At jeg skulle få idrettsskader for nøyaktig to år siden var utenkelig. 

Mange, veldig mange, har spurt hvordan livsstilsprosjektet startet. Når jeg forteller sannheten er det få som tror på forklaringen. Pusen kom under huden min, og det har ingen gjort det før henne. Jeg har vært mest opptatt av militærnektere, narkomane, thaiene, skattenivå, innvandringspolitikk, fotball, gambling, familie, venner osv. Den 12. september 2015 brant hjertet for henne. Jeg ville komme mye nærmere henne og fant ut at livsstilsendring var måten jeg måtte gjøre det på. Nøyaktig to år etter kan jeg fastslå at jeg aldri nådde målsettingen, prosjektet er omtrent en fiasko satt opp mot målsettingen. Vi er lengre fra hverandre enn på veldig lenge. Samtidig er det henne jeg tenker på under de fleste av trimturene. Jeg tenker på alle diskusjonene, smilet, kinnene, øynene og håret. Av og til tenker jeg også på andre deler av kroppen, men ikke så ofte som jeg kan bli mistenkt for. Jeg synes fortsatt pusen er ei veldig flott dame, den fineste jeg vet om. Om følelsene er like sterke som for nøyaktig to år siden? Det er min hemmelighet! 

Pus, det tok litt tid før du skjønte hva jeg drev på med. Da du forsto det var du med slik at jeg kom gjennom de tøffeste stormene. Første tur var til Prestevannet for nøyaktig to år siden, 12. september 2015. Det var nesten selvmord. Ikke flere trimturer før julen det samme året. Ettersom kostholdet var lagt om og en del kilo forsvunnet kunne jeg gå til «løkta». Fra «løkta» til tunnelåpningen og tilslutt Nordvågen våren 2016. Samme kjedelige, lille husmannskosten hver dag med sjokolade og gelemenn på fredagene. Jeg var en fundamentalist det første året, uten utskeielser. Herregud, så hardt. Du stilte opp hver eneste gang, i perioder hver eneste dag. Du er et råskinn!  Ikke rart jeg er glad i deg! 

En bitteliten hemmelig; min personlige trener liker ikke gelemenn. Hun misliker seigmenn sterkt. Ja, ja; ingen er perfekte! 

I år nummer to har jeg fulgt samme strenge mal, men det har vært noen utskeielser som kvelder med øl og sånt. Ikke mange, men nok til at jeg har fått kjent på hvordan livet var som 20-åring igjen, og ja; jeg var stor som 20-åring også. Jeg skal ikke være i begynnelsen av 20-årene lenge, en litt for morsom tid. Hvis år én var tøff har år to vært tilsvarende enkel. En lek faktisk. Det sier litt om hva det er mulig å gjøre med kroppen og hjernen med enkle virkemiddel. Bortsett fra Nordkappmarsjen og «juiceavhengighet», har jeg styrt skuta selv i år. Jeg tror min personlige trener er glad for at «barnet flyttet ut etter vel ett år». Samtidig har jeg ikke glemt deg, tvert imot. 

Jeg har en trimdagbok der jeg kan gå igjennom de tøffe dagene, der jeg er kritisk til meg selv. Uten gjennomgang i dokumentet er det kun det positive som ligger i minnet. Herregud for noen oppturer i løpet av to år:
-Da jeg passet den første gamle buksa, en bukse jeg ville inn i til julen 2015. 
-Da jeg nådde Nordvågen for første gang. 
-Da jeg fant en haug med gamle skjorter som nå pryder skapet med haugevis av andre skjorter. 
-Da jeg kom til Kjelvik-skarret for første gang. 
-De to gangene jeg har spist softis i løpet av to år. 
-Da jeg, Asle og Malin gikk til Knivskjellodden. Herregud hvor sliten jeg var, men vi nådde kinofilmen vi skulle se. Sykt deilig! 
-Da jeg handlet en vanlig genser på en butikk i Hammerfest. 
-Da jeg gikk fra Honningsvåg til Nordkapp-platået sammen med Aina Iversen. Forresten; før Kjeftavannsbakken sa jeg til Aina at hvis hun ville si meg noe, måtte hun si det nå. Vi begge lo så tårene rant.
-Da jeg jogget for første gang fra Honningsvåg til Nordvågen og tilbake. 
-Svenska. 
-Da jeg var på tur sammen med Asle og Stig Rune, og Stig Rune fortalte om jakta. 
-Da jeg fikk min første «idrettsskade». 

Hjernen er fylt opp av gode opplevelser, opplevelser samlet opp i løpet av to korte år. 

Hvis noen hadde spurt deg pusen om hva du er mest stolt av, vil jeg tro svaret ville vært at jeg har sluttet med bannskap. Mens problemene stod i kø for meg, var det du mest opptatt av språket mitt. Himmel og hav, du er flott! 

Altså. Alt er ikke rosenrødt selv om jeg er lettere enn på flere tiår og i bedre form enn ved konfirmasjonsalderen. Jeg blir fortere sliten, mye mer sliten i forbindelse med jobb/jobber. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sovnet ved PCen på kvelder. Jeg skulle bare hvile øynene i hendene og vips, plutselig sov jeg. Ikke lenge, men nok til at jeg skjønner at dette ikke er bra. Før kunne jeg innta noen sjokolader og toppformen var ett minutt unna, men denne muligheten er borte. Jeg må finne balansen mellom toppform og passe sliten. Jeg må finne denne balansen, og jeg må gjøre det uten deg pus.  Dagene er såpass hektiske, at skal jeg henge med og trives må jeg finne balansen der jeg tåler 12-13 timer kjør over lengre perioder. Det er egentlig den største forskjellen fra før 12. september 2015 sammenlignet med nå. Å legge seg klokken 22 er ikke fristende; det er jo de rolige kveldstimene og nettene som er den fineste tiden cirka på 71 grader nord. 

I dag skal jeg feire med å gå den samme turen jeg gikk for nøyaktig to år siden, dersom den nye skaden ikke forverrer seg veldig ut over ettermiddagen. For to år siden var turen nesten et selvmord. I dag skal jeg kose meg på turen fra Turngata til Prestevannet og tilbake. Til helgen skal jeg spørre pusen om hun vil være med på en oddskupong, for det er veldig lenge siden vi har gamblet sammen. Det er hele feiringen. Neste år håper jeg 12. september er en helt vanlig dag på lik linje med andre hverdager. Å ta vare på egen kropp burde vært vanlig, ikke ekstraordinært. Det er ikke verdt en feiring! 

Når jeg og min personlige trener kan legge om livsstilen drastisk med enkle virkemidler, da kan du og dine også gjøre det dersom ønsket er sterkt nok. Det er garantert! Nøkkelordet er hodet. Lykke til! 

#Livsstilsendring, #kosthold, #trening, #trimtur, #jubileum, #kropp, #skade 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men... Dette er den siste bloggposten på Feit som faen. Om det blir foredrag om hvordan endre livsstilen med enkle virkemidler, kommer helt an på om foredraget blir godt. Det må være morsomt og det må gi publikum en gnist til å komme i gang uten bruk av skattefinansiert helsevesen. Om jeg klarer det, er fortsatt usikkert. Jeg skal uansett skrive ned prosessen jeg har vært igjennom og jeg skal gjøre det med glimt i øye. Vi sees plutselig) 

Langt fra sikkert at vi hadde trekant

Ettersom dette er nest siste bloggpost kan jeg avslutte med litt humor. Jeg vet ikke om vi tjukkaser har bedre eller dårligere sexliv enn andre, men noen av oss har uforglemmelige historier på grunn av kroppens størrelse. 

Vi var på ferie, og på ferie drikker jeg mye alkohol. Jeg drikker veldig, veldig, veldig mye. Jeg er gjerne med på utflukter og sånt, så fremst andre ordner alt for meg; altså fra å få meg opp om morgenen til billetter og transport. Må jeg ordne ting selv, går jeg heller i en bar.  

Om kvelden var vi enige om at jeg skulle være med på båttur, så fremst kompisene fikk meg opp klokken 08 om morgenen. Ettersom jeg liker natten, alkohol og diskotek til langt ut på morgenen, var jeg sikkert ikke i seng før i 06-tiden. Jeg husker ikke, så jeg gjetter klokkeslettet. Klokken 08 dunket kompisene Tom Rune og Idar Magne på hotelldøren. Jeg våknet, reiste meg opp fra sengen og åpnet døren. Idar Magne og Tom Rune steg inn i hotellrommet. 

Vi tre hilste sikkert på hverandre og sa god morgen. Jeg gikk mot toalettet for en lynkjapp dusj og tannpuss. Midt på gulvet lå det en gigantisk haug med klær og håndduker. Én av kompisene, sikkert Idar Magne ettersom han er mest nysgjerrig, sparket i haugen. Ut av haugen kom det to nydelige mørke skjønnheter. Vi var alle tre overrasket over at jeg ikke var alene på hotellrommet. Idar Magne klarte ikke dy seg og stilte damene et naturlig spørsmål: 

--Why are you sleeping on the floor? 

Damene besvarte spørsmålet raskt, litt for raskt etter min mening: 
--The big man took the whole bed. 

Jeg og kompisene brøt ut i latterkrampe. Dette var starten på det som trolig ble en uforglemmelig båttur for i underkant av hundre gjester. Vi var syv-åtte honningsvåginger på båten med altfor høy BMI, og hadde en nokså treg start om bord i skipet; det var jo tidlig om morgenen. Etter konsumering av litt alkohol løsnet vi opp og de siste timene satte alle passasjerene og hørte på historiene fra Honningsvåg-bordet. Den siste drammen ble bestilt 40 minutt etter at vi var ved kai om ettermiddagen. Det er visstnok rekord for rederiet, fikk jeg opplyst i ettertid. 

Tjukk ja, men fy det er mulig å ha det artig selv om vekten er høy! 

#Livsstilsendring, #ferie, #humor, #Thailand 

06.09.2017

Jeg skriver dagbok på PCen, en trimdagbok ingen andre får lese. Den er mørk og veldig personlig, og jeg fokuserer nesten utelukkende på det som er negativt. Årsak: Rette på det som ikke fungerer.

Om jeg anbefaler en lignende dagbok for andre? Nei! Ikke slik jeg skriver min. Selvtilliten skal i utgangspunktet være ganske høy for å tåle ordene jeg legger igjen til meg selv. 

Gårsdagens dagbok, redigert for blogg:
«Herregud, det er deilig at føttene eller den skadde foten fungerer igjen. Én uke skadd, en lang uke. Den har bortsett fra bittelitt medisin fikset seg selv. Jeg ønsker ikke mange skader, men skader på én uke tåler jeg. 

Jeg oppdaget «Dyveke» noen hundre meter foran meg. Hun gikk i raskt tempo, jeg jogget. At jeg jogger raskere enn hun går skulle bare mangle. Klærne, ryggen og rumpa, det måtte være Dyveke Olsen! Og jeg kom til å passere henne ved «løkta». 

Jeg var noen meter bak henne og smilte for meg selv mens pulsen dunket. Jeg ladet, ordentlig ladet. Hun skulle få høre i det øyeblikket jeg passerte henne, for Dyveke tåler en fleip. Da jeg passerte sa jeg naturlig nok: -Ha det! 

Hvis blikk kunne drepe, ville jeg vært død nå. Det var ikke Dyveke Olsen, selv om klærne, ryggen og rumpa indikerte det. Hun jeg passerte kikket stygt på meg, seriøst stygt. Kanskje ikke så rart etter at en pustende bulldoser passerte en sprek og godt trent «ungjente» på Nordvågveien. 

Din kauring! Uansett hvem du passerer på Nordvågveien, aldri si «ha det» igjen. Aldri! Selv den sterkeste sjelen kan bli knust når en pustende overvektig bulldoser passerer med ordene «ha det». Skjerpings! 

For øvrig bør du snart skifte klær. Det lukter hest.» 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #dagbok

Hjelpemidler? Nei, takk!

Det er vel ett år siden jeg og hun som har hjulpet meg/hjelper meg diskuterte min vekt. Jeg tippet 35 kilo ned, hun tippet litt mer. Sannheten er at ingen av oss hadde peiling. Vi kan begge bomme grovt, uten at det betyr noe. Jeg har ikke vært opptatt av vekten, forbrenning, puls og skritt. Hun har heller ikke vært det, og dermed har jeg ikke kjøpt duppedingser for ulike målinger på egen kropp. 

Jeg er den første til å innrømme at det kunne vært spennende å vite hvor tungt jeg var 12. september 2015. Det kunne også vært interessant å vite min egen vekt i dag, men ettersom jeg hver dag ønsker å finne den gode følelsen har kroppsvekten vært underordnet. Dersom vekten i dag hadde vist 150-160 kilo ville det vært en stor nedtur, så stor nedtur at jeg ville fått en knekk. Dermed har valget vært ganske enkelt. 

Jeg har ei mor som truer med å kjøpe meg en badevekt. Jeg har sagt at jeg skyter henne om hun gir meg en slik gave. Ettersom hun vet jeg aldri har holdt i et skytevåpen, skjønner hun at det er tomme trusler, trusler sagt på fleip. Hun har fortsatt ikke kjøpt meg badevekt og det er jeg glad for. 

Jeg ble veid på sesjon tidlig på 90-tallet og jeg mener «badevekten» viste 125 kilo. I en del år på 90-tallet hadde jeg kontroll på kiloene, tror jeg. Jeg handlet veldig mye klær på de samme butikkene i Honningsvåg, og brukte lenge de samme størrelsene. På begynnelsen av 2000-tallet ble buksene og skjortene små, og siden den gang har det raskt gått «gal vei». 

Mhm nesten på mitt største. Bildet fra 3. mars 2015, Instagram.com. 

Jeg har en tanke om at jeg skal veie meg når jeg nærmer meg hundre kilo. Om jeg er 98 eller 102 kilo når jeg en gang går på vekten, har ingen betydning. Hvis jeg er 120-125, vil det være en stor nedtur. Så stor nedtur at jeg er usikker på om hodet tåler det. Om det er ett eller tre år til jeg går på vekten, vet jeg ikke i dag. Jeg leter etter den gode følelsen, badevekten kan gi meg det motsatte 

Jeg har venner som måler forbrenning etter trimturer og trening. Ettersom en vanlig trimtur omtrent betyr en Snickers i forbrenning, avstår jeg fra målinger. Jeg har spist mange tusen sjokolader, og får ikke trimturene målt opp mot inntaket til å bli et nullspill. Det finnes ikke dager nok i livet til at jeg skal forbrenne bort alle sjokoladene, er min tanke. Dermed avstår jeg fra målinger. Så lenge jeg finner den gode følelsen og føler fremskrittet, trenger jeg ikke målinger. Sært? Ja kanskje, men det er helt i orden å være sær! 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #helse 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men...) 

Skulle skrive om Gro Harlem Brundtland, men viser heller fram Nordvågen

Akkurat nå skulle jeg skrive en artikkel på et annet nettsted, om Gro Harlem Brundtland som etterlyser at journalister spør Høyre hvor partiet skal kutte i neste valgperiode. Hun tenker sikkert på skattelettelsene, men de er så beskjedne at alt tyder på økt skatteinngang i Norge med «Høyre-politikk». Selv om Høyre ønsker noen milliarder i lettelser eller justeringer av skattenivået som vi liberalister kaller det, får trolig politikerne mer penger å bruke de neste fire årene sammenlignet med inneværende periode. Kutt-spørsmålet bør alle politikerne få, ikke bare Høyre; rett og slett fordi staten er for stor. 

Høyre er som Arbeiderpartiet avhengig av skatt på utvinning av petroleum. Det store spenningsmomentet er om inntektene fra skatt på utvinning av petroleum øker litt igjen. Selv med stort fall i disse inntektene de to siste årene, har skatteinngangen i år økt sammenlignet med samme periode i fjor

Huff, det ble mer om Gro Harlem Brundtland enn beregnet. Jeg vil vise fram Nordvågen, et fantastisk lite sted utenfor Honningsvåg. Nordvågen badet i sol i dag. Fyttigrisen for en deilig trimtur på cirka 71 grader nord. Cirka 15 grader, blå himmel og sol den 4. september gjør noe med humøret. Det er sommerstemning på Magerøya, sommerstemning i september måned. 

På retur fra Nordvågen stoppet jeg ved tunnelen og nøt synet av Nordvågen som lå midt i sollyset. Det var magisk! 

En fin høstdag gjorde den første mandagen i september perfekt. La det vare noen dager, please? 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #Nordkapp, #Magerøya 

Er sukker like avhengighetsskapende som kokain?

Jeg har ingen erfaring med kokain, bortsett fra på film. Ja, i helgen kikket jeg på Narcos og det var noen kilo kokain i løpet av de ti episodene Netflix slapp på fredag. 

Sukker derimot, det har jeg på ulike måter spist en god del av. 

Nå hevder enkelte forskere at sukker er like avhengighetsskapende som kokain, ifølge Forskning.no. Forskningen kritiseres av andre som kaller påstanden for «absurd». 

Det som er helt sikkert og sant, er at sukker er tillatt mens kokain er kriminalisert i verden. 

For øvrig har jeg ingen meninger om sukker- og kokaindebatten, bortsett fra at hver enkelt av oss har et ansvar for hva vi putter i kroppen. Det har jeg forresten alltid ment helt uavhengig av debattene som pågår. 

#Livsstilsendring, #sukker, #kokain, #forskning, #debatt, #avhengighet 

Da jeg planla min egen begravelse

Fordelen med denne bloggen, er at jeg kommer i kontakt med nye personer og nye miljø. Jeg har vært i debatter den siste tiden med personer som er helt uenige med meg i påstanden om at overvekt ikke er en sykdom. Jeg mener bestemt, at de fleste tjukke ikke er syke. Personer som passerer en grense der vekten stopper all annen aktivitet, kan uten tvil defineres som syke. De fleste er ikke der, og kommer heldigvis aldri dit. 

Jeg har ikke spesielt store kunnskaper om kropp og helse, men jeg vet mye om skattefinansiert forbruk og budsjett. Jeg ser også ut fra ulike statistikker, at det skjer noe med oss når helsevesen setter en sykdomslapp på oss. Når en lege forteller at du er syk, da blir noen av oss syke. Noen veldig syke. Jeg ønsker så få sykdommer som overhode mulig i samfunnet. Derfor definerer ikke jeg gambling eller overvekt som sykdommer. Personer som rammes av gitte eksempel kan utvikle sykdom/sykdommer, men det er en annen debatt enn debattene jeg har vært i den siste tiden. 

I går var det en mann som forbereder vekttapsoperasjon som tok kontakt. Han mener jeg slanket meg helt feil. Det hadde mannen lært på forberedelsene, altså møtene han var innkalt til før operasjonen. Jeg spiser lite og sjelden, og det er visstnok feil ifølge skattefinansierte fagfolk. 

Jeg fortalte mannen at jeg aldri har brukt ordet slanking. Mitt prosjekt er livsstilsendring. Om jeg står på stedet hvil er akkurat nå uten betydning. Ja da jeg synes det er artig at jeg blir mindre og formen bedre, men i utgangspunktet kan jeg stå på stedet hvil uten at det bekymrer meg. Jeg måtte også fortelle mannen at selv om menneskene har noen lunde likt skall, er vi alle ulike. Det finnes ikke én fasit og slett ikke den statlige fasiten, på hvordan vi skal leve livene på best mulig måte. Når noen mener jeg spiser for lite og for sjelden, flirer jeg av dem. Det er min kropp og jeg vet best hvordan kroppen har det.  

Sykdom ja. Jeg har jo skrytt, ikke minst på denne bloggen, at jeg har vært uten helseplager til tross for ekstremt usunn livsstil. Flaks ja, men heldigvis har jeg hatt flaks. Én gang var jeg alvorlig syk, i alle fall i eget hode. Jeg var så syk, at jeg trodde livet var over. Jeg avsluttet «jobbmessig» mye av det jeg holdt på med, og jeg var ganske sikker på at det var slutt. Kun én person i lokalsamfunnet vet hvordan jeg hadde det på denne tiden. Jeg fortalte alt til én av de nære kompisene. 

Noen av menneskene får fornyet krefter av sykdomsmeldinger, noen blir ordentlig syke. Jeg er én av dem som ble ordentlig syk på grunn av at det skjedde ting i hodet jeg ikke kunne kontrollere. 

Jeg ble sendt til Hammerfest sykehus av legen i Honningsvåg som helt sikkert trodde de enorme smertene jeg hadde var alvorlige. I Hammerfest viste det seg raskt at jeg hadde nyrestein. Nyrestein er sinnssykt vondt. Sykt vondt! I Hammerfest ble det tidlig klart at jeg hadde nyrestein, men på bildene som ble tatt fant legene én stor flekk på levra. Da legen fortalte meg dette og at han var bekymret, ble jeg skikkelig syk. Jeg var døden nær, på grunn av noe som skjedde i hodet etter samtalen med legen. Vi ble enige om at jeg skulle tilbake på sykehuset én måned etterpå for ny sjekk av levra. Jeg reiste hjem, rett på jobb og jobbet ustoppelig i én måned mens jeg daglig snakket med kompisen om livet og jeg planla min egen begravelse. Da jeg kom tilbake til Hammerfest én måned etterpå og det viste seg at flekken var borte, ble jeg frisk umiddelbart. Jeg mener umiddelbart. For å skissere det enkelt med et eksempel; fra å være døden nær klokken 10:55 var jeg i mitt livs form klokken 11:05.  Det sier en hel del om hvordan hjernen virker. 

Levra-historien har gitt meg to overbevisninger: Skulle jeg noen ganger bli alvorlig syk på ordentlig, mangler jeg gnisten til å kjempe. Den erfaringen har jeg allerede fått. Dessuten tror jeg en del personer som får beskjed om «sykelig overvekt», blir «sykelig overvektig». Av egen erfaring vet jeg at man ikke er syk, selv om man er feit som faen. 

Jeg er fortsatt veldig overvektig, men himmel og hav jeg er i god form! 

#Livsstilsendring, #helse, #politikk, #trening, #trim, #debatt, #vekttapoperasjon 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men...)

Trine Skei Grande og gelemenn

Mens jeg suger gelemenn på sjokoladedagen, dukket dette bildet opp på Instragram.com; et bilde av Venstre-leder Trine Skei Grande med to poser seigmenn. 

Jeg kunne faktisk havnet i Venstre etter utmeldingen av FrP i 1994, men valgte Høyre. Noen av Venstre-sakene har jeg sans for, selv om partiet også har standpunkt jeg misliker. Slik er det for øvrig med alle partiene, kanskje foruten Liberalistene for meg. 

I dag er jeg ikke medlem av noen av partiene, men har et støttemedlemskap i Liberalistene; et medlemskap uten rettigheter. Jeg bruker å si at jeg er verdens dårligste Høyre-sympatisør. Høyre har noen politikere jeg har veldig sans for, blant annet Oslo Høyres Heidi Nordby Lunde. 

Tilbake til Skei Grande og seigmennene. Venstre-lederen protesterer på en humoristisk måte mot kampanjen «valget» fra Nidar, et valg nidarfabrikken mener står mellom rødt og blått. 

--Valget er ikke mellom rødt og blått. Noen av oss er grønne. Og ingen er så seige og så søte som grønne menn og damer, skriver Skei Grande på Instagram.com. 

Det verste er at hun har rett. I de vanlige posene smaker de grønne mennene fantastisk godt. Jeg har sugd en del av dem på fredager de siste to årene. 

Trine, ta deg en grønn gelemann. Sug godt på den! Suging av andre gelemenn blir aldri det samme etter at du har sugd på en grønn gelemann. Garantert! 

#Sjokoladedag, #Fredag, #livsstilsendring, #gelemenn, #sjokolade, #tropisk, #valg2017, #politikk 

Lillebroren min til meg: -Du har spist mye potetgull du

Denne bloggposten skulle jeg egentlig skrive 12. september, men jeg har allerede bestemt meg for hvordan bloggposten om 12 dager skal bli; trolig den siste på denne bloggen. Jeg gruer meg til å skrive den! 

Jeg har i noen måneder tenkt på hvordan det kunne gå så galt med vekten min, og hvorfor jeg dro det så sabla langt? Jeg har ingen gode svar på spørsmålene. Jeg har hatt et godt og morsomt liv, uten helseplager. Jeg har ikke brydd med meg om for eksempel damer, og har ikke hatt behov for å se bra ut. Det er jobb og interessene jeg har som har betydd alt. For meg er det irriterende å stille spørsmål uten at det kommer gode svar. Dette er én av gangene. 

Jeg husker ikke hele diskusjonen eller når den var, men den var på kjøkkenet til gamla; altså muttern. Lillebroren min studerte meg, kikket på magen min og sa: -Du har spist mye potetgull du. 

Jeg måtte meddele til bruttern at jeg var enig, og jeg antar vi tenkte på det samme. Da vi var unge, jeg tidlig i tenårene, hadde brødrene samlinger i huset nesten hver eneste dag. Det var videofilm, Coca Cola, store poser potetgull og sjokolader. Tre brødre drakk litervis med cola, flere potetgullposer og ganske mange sjokolader. Ettersom dette skjedde nesten hver dag, oppdaget de fleste at jeg la på meg måned for måned. Brødrene mine holdt seg langt bedre, trolig på grunn av den fysiske aktiviteten. Jeg inntok godterier helt frivillig, det var mitt valg. Jeg angrer ikke, men jeg burde nok muligens trent på en eller annen måte. 

Interessen for film og serier har jeg beholdt. I dag skal jeg gjøre det samme som jeg gjorde da jeg var ung. Jeg skal se Netflix-serien Narcos, skal drikke cola og spise litt snop. Forskjellen på nå og meg før, er at det er stopp i morgen. Søndag er jeg tilbake til det relativt restriktive inntaket av mat.  

Fredager er deilige dager, det er sjokoladedager! 

Narcos ja. Det er underholdning, men også politikk for meg; én av mine virkelige interesser. Når jeg ser Narcos og Netflix har allerede sluppet to sesonger av serien, tenker jeg på krigen mot narkotika. En mislykket krig serien skildrer på en god måte. 

I går fikk jeg spørsmål av en næringslivsleder i Honningsvåg om jeg skal ta vekttapsoperasjon? Mitt svar er nei! Jeg er for at hvert enkelt menneske skal få gjøre hva de vil med egen kropp, men for meg er operasjon utenkelig. Jeg har bedt venner slå meg i hodet om jeg noen ganger hinter om operasjon. Skulle det skje er jeg virkelig syk! 

Jeg blir aldri tynn, jeg har aldri vært tynn. I deler av familien går det en historie om at jeg ikke tok av meg ryggsekken i barnehagen som veldig ung. Ja, jeg har gått i barnehage i ett år. Årsaken til at tantene ikke fikk ryggsekken min, var visstnok at jeg var redd noen skulle ta matpakken. Enten var jeg veldig glad i mat som treåring eller så skjønte jeg allerede da at eiendomsrettighetene stod relativt svakt i Norge. Jeg antar at jeg var glad i mat, men i dag vet jeg at eiendomsrettighetene ikke har høy kurs verken i befolkningen eller på Stortinget. 

Til alle Narcos-supportere: Kos dere i kveld! Sesong tre skal visstnok være rå som f...

#Livsstilsendring
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men...) 

35 kilo på ett år

Jeg møter ikke unge Bårdsnes ofte, ja han hos Joker Honningsvåg, men av og til stikker jeg innom for at jeg vil snakke litt tull. I dag var grunnen at jeg ønsket noe godt til overgangssendingen på TV2 Sportskanalen. Unge Bårdsnes er en kul fyr! 

Jeg hentet tropisk juice fra skapet. En fyr eller en ungdom kom i møte med meg. Han fortalte meg at hvis jeg ønsket noe godt, velg Soya Melk. Med en gang han nevnte Soya Melk, var alternativet han foreslo utelukket for meg. Han snakket videre om hva han blandet i melken, og avsluttet med at dette var godt. 

--Godt? Var mitt korte spørsmål. 

Ja godt, sa han. Han fortalte videre at han hadde drukket blandingen i ett år. På det ene året hadde han gått ned 35 kilo. Du leste riktig, 35 kilo med et enkelt triks som sørget for at han kuttet unødvendig inntak av snoplignende produkt. 

Jeg kikket nøye på gutten, og sa: -Rått! 35 kilo på ett år er rått! 

Jeg tror han skjønte at jeg tvilte på historien. Han løftet opp genseren og jeg fikk se en helt flat mage eller godt trent kropp mens han gjentok 35 kilo på ett år. Jeg sa igjen: -Rått! 

Jeg er usikker på hvor høy ungdommen er eller hva han veier i dag, men jeg tipper vel 1,70 høy og 80 kilo. Hvis mitt tips er riktig var gutten 115 kilo for ett år siden. 

Han oste av selvsikkerhet, og er en mørk ung «gutt». Hadde jeg vært kvinne ville jeg flørtet med han. Jeg tror han drar bra med jenter for tiden.  

Med enkle triks er det mulig å gå ned 35 kilo på ett år. Sikkert tøft deler av året, men med hodet på rett plass er det meste mulig. 

Jeg gjentar gjerne: Rått! 

#Livsstilsendring

Fysisk aktivitet ikke så beskyttende som antatt

Himmel og hav, jeg er glad jeg har fått de turene jeg har fått på flotte Magerøya. Jeg startet sent med fysisk aktivitet, for sent ifølge noen, men jeg tror jeg husker noen av turene resten av livet. 

Samtidig tror ikke jeg fysisk aktivitet løser alle problemene. Gener og livsstil har en del å si for helsen, men først og fremst handler det om flaks eller uflaks for å forklare noe komplisert på en enkel måte. Jeg har hatt flaks så langt, men jeg vet jo aldri hvor lenge lykken er med meg. Jeg er egentlig glad jeg ikke vet hva fremtiden bringer for meg og mine. 

I dag presenterte Forskning.no en studie som viser at fysisk aktivitet ikke så beskyttende som antatt. Mye fysisk aktivitet midt i livet ser ikke ut til å hindre demens og Alzheimer, ifølge en ny studie.

Jeg gleder meg til dagens tur på Nordvågveien. Ikke fordi jeg skal hindre sykdom en gang i fremtiden, men fordi dagens opplevelse forhåpentligvis gjør dagen min bedre. Å se Nordvågen er medisin i seg selv for meg. 

Nordvågen. Nam! 

PS: Jeg må slutte å lese slike studier. Mindre forskning og mer meg selv er bra for min helse. 

Mitt første tannlegebesøk etter livsstilsendringen

Jeg er usikker på om jeg har hatt ekstrem tannlegeskrekk eller om det er min holdning til bruk av skattefinansierte penger som var årsaken til at jeg i nokså ung alder ikke besøkte tannlegen. Tennene mine har tydelige «sår» av at jeg nedprioriterte tannlegen som ungdom. Etter besøk hos en nattåpen tannlege i Thailand for mange år siden, fant jeg ut at tannlegebesøk kunne være pirrende; faktisk ganske godt. Etter dette besøket i Pattaya har jeg jevnlig vært hos tannpleieren/tannlegen i Honningsvåg gjennom mange år. Aldri med glede, men jeg har møtt opp til timene. 

I går hadde jeg time for tannpleie, altså det jeg tidligere definerte som forberedende besøk før tannlegetimen. Min faste tannpleier kjenner meg godt og skjønner at jeg tåler kritikk langt bedre enn ros. Hun har aldri lagt skjul på sin misnøye om mitt forbruk av snus. Hun har kommet med sterke formaninger om fortsatt bruk av tanntråd og skyllevann/fluor. Ofte har jeg fått time hos tannlegen etter tannpleie-timen. I går var jeg hos tannpleieren, selv om det var tannlegen som undersøkte meg. 

Ettersom jeg sist var hos tannpleieren i 2014, altså året før livsstilsendringen, var jeg mentalt forberedt på ganske mye «kjeft». Jeg mannet meg opp før jeg tok turen til tannlegekontoret. Da det ble min tur inn gjennom døren, hilste jeg på tannlegen og hun brukte mitt fulle navn før jeg inntok stolen. Jeg var kun noen minutt i stolen. Hun undersøkte tennene, skrapte litt og foretok en tannpuss. Operasjonen var over på rekordtid før min del.

--Dette så veldig bra ut Bjørn Magne, sa hun. 

Jeg spurte om hun tullet. Med tanke på formaningene jeg har fått tidligere, og at det var tre år siden sist var tilbakemeldingene fantastiske. 

--Dette var bra, og det blir ingen tannlegetime etterpå. Du er ferdig for denne gangen, sa hun. 

Livsstilsendringen har gitt meg bedre fysisk form, men også bedre tannhelse. Redusert inntak av godteri og mat gir mindre tannstein! Deilig! 

Ikke tenkt det verste om tannlegebesøket i Pattaya for mange år siden! Arbeidet som ble gjort hos det nattlige teamet var så dårlig, at det ble gjort på nytt i Honningsvåg noen måneder etterpå. 

#Livsstilsendring, #trimtur, #trening, #tannhelse 

Fedme, en del av statsministerduellen mellom Solberg og Støre

Overvekt er ikke en sykdom. For stor overvekt kan gi helseplager, men ikke nødvendigvis for alle som gjennom frivillige valg velger å innta for mye kalorier. Ja de fleste av oss som blir overvektige velger livsstil. Usunn livsstil har ulemper, men også fordeler. Vi må aldri glemme retten hvert enkelt menneske har til å bestemme hva en vil putte i egen kropp. Fedme er ingen sykdom, det er som alt annet en konsekvens av valg menneske tar. I alle fall for de fleste av oss.

Statsministerduellen eller jobbintervjuet mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, ble sendt på NRK1 i går. En liten del av duellen handlet om fedme. Arbeiderpartilederen la ut om skolemåltid og fysisk aktivitet i skolen. 

Skolemåltid og mer fysisk aktivitet i skolen er milliardsatsinger, faktisk ukjent hvor mange milliarder kroner satsingene vil koste skattebetalerne. Hvis det offentlige skal ta ansvar også på dette området, vil det gå utover noen av de andre områdene. Samtidig vet vi at politikerne får mindre oljepenger i framtiden. Tiden er ikke inne for nye og store skattefinansierte reformer. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre skal få store nok utfordringer med å få budsjettene til å gå opp med allerede kjente utfordringer. 

Samtidig kan Stortinget når tid som helst prioritere skolemåltider og mer fysisk aktivitet i skolen. Det eneste et politisk flertall må gjøre er å finne penger. Selv om satsingene blir kostbare, er det småpenger sammenlignet med et statsbudsjett. Det handler om prioriteringer, og heldigvis har ikke stortingsflertallet prioritert disse formålene spesielt høyt. 

Jeg er motstander av skattefinansiert innsats på skolemåltid og mer fysisk aktivitet i skolen. Først og fremst av prinsipielle årsaker, altså grenser for politikk. Skulle det prinsipielle standpunktet vike, tviler jeg på at økt skattefinansiert satsing vil fungere. Nyttekostanden blir for lav; for barn spiser allerede i skolen gjennom privat mat og tallene fra fysisk aktivitet viser at vi trener mer enn før

Jeg er en tjukkas og har vært det i mange år. Jeg angrer ikke på valgene jeg har tatt. Livsstilsendringen har gitt noen fordeler, men også noen ulemper. Jeg er glad jeg har vært en livsnyter med mange såkalte usunne valg. Jeg håper jeg slipper å bli hundre år, spesielt hvis personlig helse blir dårlig når jeg blir gammel.  Hvis vi kun har et liv, bør vi nyte livet. Et godt liv betyr god mat, litt rusmidler og masse godterier. Jeg tror på frihet og livsglede, men innrømmer at denne bloggposten er farget av mitt politiske grunnsyn. 

Dersom jeg var «normalt tjukk» ville jeg aldri lagt om livsstilen. Livet er mer enn kun «fornuftige valg». 

#Livsstilsendring, #politikk, #skole, #skolemat, #trening 

Kropp er kult!

De siste ukene har vært råe, fantastiske uker. Jeg har følt at jeg har overprestert hver eneste dag den siste tiden. Når jeg er fornøyd med meg selv, er jeg skikkelig fornøyd. Det er lite som slår godfølelsen i kropp og sjel. 

Ja, jeg har jogget. Den første gangen jeg nådde Nordvågen og tilbake til Honningsvåg igjen var stort. Det gir en spesiell følelse når jeg henger klissvåte treningsklær opp til tørk. Det er rett og slett rått. I tillegg er det kun cirka ett år siden jeg øvde meg på jogging for første gang siden tenåringene, uten spesiell hell. Den siste tiden har jeg daglig jogget cirka åtte kilometer. Sykt herlig! 

Når jeg jogger går det ikke spesielt fort og det ser ikke veldig bra ut, men herregud det gjør noe med selvtilliten. Min selvtillit har for øvrig alltid vært god med eller uten jogging, eller med eller uten sunn livsstil. 

På mandag fikk jeg en skade på joggeturen, min første «idrettsskade». Det første jeg tenkte, var at det var litt stilig at jeg fikk en idrettsskade så sent i livet. Den følelsen forsvant ganske raskt. Det var litt vondt, og jeg fikk ikke jogget. Jeg våknet tirsdag morgen. Vanligvis setter jeg på nyheter eller musikk, men det første jeg gjorde på tirsdag var en test av foten. Fortsatt vondt! Jeg gjorde det samme i dag tidlig, og nå er smertene nesten borte. Kropp er kult, den kan faktisk fikse seg selv. Nam! 

Hvis jeg tør kan det faktisk bli jogging i ettermiddag, selv om det lureste kanskje vil være å vente noen dager. Jeg er «back in business», og det er en god følelse! 

Foten er testet og humøret er godt. Det er på tide å høre litt god musikk før arbeidsdagen tar til. 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening

Idrettsskade! Og det er litt stilig!

Jeg har i en satt alder fått min første idrettsskade. Da jeg først oppdaget smertene synes jeg det var litt stilig. Utover dagen ble det mest irriterende. I dag tidlig da jeg våknet gikk jeg på foten. Jeg ville kjenne om skaden fortsatt var i foten eller om jeg hadde blitt bedre eller kanskje frisk i løpet av natten. Normalt når jeg våkner om morgenen setter jeg på god musikk eller nyheter, men i dag var min egen oppmerksomhet om smertene i foten. 

Til tross for at jeg har vært eller er stor som bare det, har jeg nesten aldri vært syk eller hatt vondt noen plasser på kroppen. Unntaket er den gangen jeg hadde nyrestein, såpass vondt at legen sendte meg til sykehus i Hammerfest. Mens jeg lå i sykehussengen kom det inn en flott, lys sykepleier. Det er noe med sykepleiere. Jeg klaget på smertene. Sykepleieren kikket strengt på meg og kom med følgende uttalelse: 
--Solvik, slutt og klag. Det du har av smerter nå er omtrent som når kvinner føder barn. 

Akkurat i det øyeblikket hun avsluttet setningen, skrinla jeg spørsmålet jeg hadde på tungen; nemlig om vi to skulle lage barn. Med så mye smerter er det for meg ganske merkelig at mange kvinner lager barn etter barn. 

Tilbake til foten, min første idrettsskade overhode i en alder på 44 år. Det var under joggeturen i går jeg fikk smertene, like før «løkta» på retur til Honningsvåg. Det ble etter hvert så vondt, at jeg gikk hjem den siste kilometeren. Utover kvelden ble ikke smertene svakere. Jeg sendte til slutt melding til min personlige trener om skaden. Etter tre dager med fest, besvarte hun ikke meldingen. Jeg tror ikke hun synes spesielt synd i meg. For så vidt forståelig etter helgen jeg hadde. 

Det første jeg gjorde i dag tidlig var test av foten. Den er nok bedre, men ikke slik jeg vil den skal fungere. Min første idrettsskade er et faktum. Jeg synes det både er litt stilig og irriterende. Om det blir joggetur i ettermiddag, er egentlig helt opp til foten. Resultatet kan bli gange til Nordvågen, men tur blir det. Sammenlignet med vinterens stormer på strekningen er min første idrettsskade en bagatell. 

#Livsstilsendring, #kosthold, #trening, #trimtur, #kropp, #skade 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men...»

Er spent på om dette går bra

Jeg har uansett vær gått mine faste trimturer siden jeg begynte med trim. Første året var jeg en fundamentalist i antall utskeielser. År nummer to har jeg bevilget meg selv noen goder i form av festligheter. Alltid har jeg gått planlagte turer, selv etter kvelder med mye skøy. 

I dag skal jeg for første gang jogge etter et par dager med festligheter. Jeg er faktisk spent på om det lar seg gjøre, om kroppen er i stand til jogging etter en herlig 40-årsfeiring i Repvåg. For første gang på lenge er jeg usikker på min egen form. Før jeg tar på treningsklærne opplever jeg faktisk litt spenning knyttet til trimturen til Nordvågen og tilbake til Honningsvåg. Dersom det ikke går bra, er det helt greit. Jeg skal uansett gjøre et forsøk. 

Jeg har gjort de beste forberedelsene, etter min mening. Ja, jeg forbereder meg ofte til trimturer gjennom å spille sjakk via nettet. Det er kun sjakkbrettet, meg og min motspiller. Det er stilt og fredelig, og jeg lar fantasien ta meg frem og tilbake syv/åtte kilometer. Jeg vet sjakk som forberedelse til trimtur kan høres dumt ut, men det fungerer for mitt hode. 

Lykke til, Solvik! 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening

En veldig annerledes trimtur

I helgen feiret Mie Brynjulfsen 40-årsdagen, en feiring med egen festival på Repvåg. Det var veldig artig med en samling av mange forskjellige og hyggelige personer. Av alt det interessante som skjedde i helgen, tror jeg høydepunktet mitt var trimturen lørdag formiddag med Stig Rune Samuelsen og Asle Heramb. 

Å lytte til Stig Rune når han snakker om jakt er artig og interessant. Han kan mye om jakt og han har enorm jakterfaring. Han delte mange historier på trimturen i et område jeg aldri har vært tidligere. Det var en opplevelse, selv i et vær som kunne vært bedre. 

Jeg liker multebær og har spist mye bær fra store Tamsøya. Tamsøyene, både den lille og den store, ligger som noen perler i havet utenfor Repvåg. Det er nesten flaut at jeg ikke har vært mange ganger i dette området tidligere. 

Takk for turen, Stig Rune og Asle. Interessant og veldig gøy for en som stort sett har erfaring fra Nordvågveien. 

Dyveke Olsen forventer sikkert at jeg skal skryte av henne som sjåfør til og fra Repvåg. Jepp, hun klarte seg ganske bra bak rattet. 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Repvåg, #Tamsøya  

Gjerrigknarken har delt min økonomiske bloggpost

Gjerrigknarken er Norges største side innen sparing, alt som er gratis, billig og rabattert, har delt bloggposten Livsstilsendring trenger ikke koste mye penger

I bloggposten skriver jeg at sunnere mat, aktivitet og trening, ikke koster mye penger for dem som vil begrense pengebruken.  Mitt økonomiske forbruk på aktivitet har vært minimalt, men jeg har ikke fancy treningsklær. 

Jeg kjenner personen bak Gjerrigknarken fra politikk. Ja, han er en liberal politiker.  

Gjerrigknark.com tilbyr en oversikt over sparetips, tilbud og tjenester på internett. 

Vi, altså menneskene, har som regel en pott med penger, gjerne en eller annen form for «lønn». Bruker man mye på trening, blir det mindre til andre formål. Jeg prioriterer en del andre formål, og synes jeg er god på prioriteringer. 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #politikk

23.08.2017

Det var en grusom trimtur i går, en trimtur der jeg var helt utkjørt. Jeg skriver dagbok på PCen, en dagbok ingen andre får lese. Den er mørk og veldig personlig, og jeg fokuserer nesten utelukkende på det som er negativt. Årsak: Rette på det som ikke fungerer. 

Gårsdagens dagbok, redigert for blogg: 
«Hun har passert meg på Nordvågveien. Hun har hatt et tempo jeg ikke kunne følge. I går gikk hun som vanlig i raskt tempo, jeg jogget. Herregud så godt det var da jeg passerte henne med følgende stikk til naboen: --Ha det, Gøril. 

Det var den eneste gode følelsen på dagens tur. Resten var elendig, skikkelig ubrukelig. Du må skjerpe deg, ha hodet på rett plass! 

Da jeg tok igjen Ann Kristin var kreftene borte. Likevel var det greit å løpe uten noen foran meg i løypa. Da tunnelen var passert var Ann Kristin igjen flere hundre meter foran meg, uten at hun passerte meg gående i tunnelen. Hvordan er det mulig? Dette er ingen konkurranse og likevel kom en knekk. Du konkurrerer ikke, konkurranse i trimming er psykisk terror. 

At Kurt Ulriksen sprang langt raskere enn meg er uproblematisk. Hvorfor? Jeg vet ikke. 

Torsdag må jeg gjøre det jeg kan best, tenke de gode tankene uten å bry meg om noen andre. Hvis jeg ikke klarer det, forsvinner kosen. Uten at dette er gøy blir ikke mange flere trimturer. Skjerp deg, og gjør det du har gjort når dette har vært gøy. Skjerpings!». 

Nordvågen, onsdag 23. august. Sol er varmt, men vakkert. 

Det er litt fjortis over dagbøker, men for meg har det hjulpet med refleksjon over det som ikke har fungert i livsstilsendringen. Selv om det har vært få tunge dager det siste året, er det alltid noe som kan bli bedre. Jeg leter konsekvent etter de gode følelsene. 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #dagbok 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men...) 

T-skjorte fra Kåres Partybar i Pattaya

Historien bak denne t-skjorta er ganske spesiell, men det var ikke i tankene mine da jeg kledde på meg til joggetur på Nordvågveien. I går tok en t-skjorte fra skapet. Etter at t-skjorta var på ble det genser, treningsbukse, sokker og sko. Deretter joggetur på nærmere åtte kilometer. Da joggeturen var over var jeg klissvåt slik jeg bruker å være etter jogging. 

Det var først da jeg hang opp klærne at jeg oppdaget hvilken t-skjorte jeg hadde tatt fra skapet, en t-skjorte fra Kåres Partybar i Pattaya. Den skjorta har jeg brukt én gang, etter at jeg ble «voldtatt» i den norske baren i badebyen. Skjorta, en xxl-skjorte, var så liten, at jeg knapt fikk den over skuldrene og brystkassen. Jeg har ikke bekymret meg over at xxl-størrelser har vært for smått for meg. Min trøst gjennom årenes løp har vært at xxl-størrelser er for små menn, litt pinglete menn. Etter gårsdagens joggetur er jeg nesten en del av denne gruppa. Det er ganske så fantastisk! 

T-skjorta henger til tørk, klar til ny tur i ettermiddag. 

T-skjorta fra Kåres Partybar ja, den fikk jeg en tidlig morgen i baren til Terje Salvesen. Vi var ganske så bedugget etter altfor mye alkohol. Av en eller annen merkelig grunn ville de fire damene som var på jobb kjenne på tissen min. I jakten på min tiss, ble klærne revet av meg. Silkeskjorten med alle knappene røk denne natta. For at jeg ikke skulle sitte omtrent «naken» i baren, fikk jeg barskjorta hos Terje Salvesen. En skjorte som var så liten på min store kropp, at jeg nesten satt «naken» i baren likevel. 

Denne bloggposten er ikke reklame for voldtekt. Hver eneste voldtekt er motbydelig, men fire damer over meg mens bareieren heiet på damene er ikke det verste jeg har opplevd i løpet av livet. 

I ettermiddag blir det ny joggetur med t-skjorta fra Kåres Partybar, en skjorte for små og pinglete menn. 

#Livsstilsendring, #kosthold, #trimtur, #kropp, #gaver, #Thailand, #Pattaya 

Jeg elsker snap-snutter fra dette paret

I går kveld mens jeg satt i Radio Nordkapps radiostudio, tikket det inn en snutt på Snapchat. Meldingen var fra en mann i Honningsvåg som sender meldinger med ujevne mellomrom når han er på tur i naturen. Han filmer av og til utrolig flotte ting fra Magerøya. Han fanger opp fargene jeg liker. Vi har få trær og mye stein, men himmel og hav så flott Magerøya kan være på sitt fineste. 

Da det ble kjent at jeg gikk trimturer og fjellturer, sendte han snutter av seg selv og kjerringa i naturen med følgende tekst: «Dette er din skyld». I går kom snutten fra stua av han og dama med tekst jeg ikke kan gjengi helt nøyaktig, men jeg prøver: «Jeg har jogget for første gang på tjue år. Det er din skyld og hennes skyld», mens kameraet zoomet inn henne. 

På snuttene fra naturen synes jeg han har sett sliten ut. I går virket formen hans upåklagelig etter den første joggeturen på et par tiår. Det er tøft, det er rått! Sånn underholdning har jeg fått sansen for på mine «gamle» dager. 

Ikke slutt å sende meg slike snutter! 

Medlemstall 
Det har i flere år kommet meldinger fra Finnmark Idrettskrets om at Nordkapp kommune har færre medlem i idretten sammenlignet med andre kommuner.  Jeg tror årsaken er at noen av idrettslagene registrerer aktiviteten og medlemmene på en litt uheldig måte for statistikken. Alle som går tirsdagsrennene i Nordvågen burde for eksempel vært medlem av idrettslaget. Dersom det var slik ville idrettskretsens statistikk for Nordkapp sett mye bedre ut. 

Selv om medlemstallet i Nordkapp er lavere enn i andre kommuner, trimmer en betydelig del av befolkningen. Noe jeg ser på Nordvågveien daglig. Paret jeg har skrevet om i denne bloggposten er bare ett av mange eksempel.  

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #idrett, #Nordkapp 

Livsstilsendring trenger ikke koste mye penger

Alle har fått med seg debatten om moms på frukt og grønt. Eller uttrykt på en annen måte; sunne produkt koster mer enn usunne produkt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tjent penger på livsstilsendringen. 

Å gå i naturen eller på vegen, er helt gratis. Noen av turene gir vanvittige opplevelser. Jeg har hatt turer jeg kommer til å huske resten av livet. Den første joggeturen er «limt» inn i minnet

Jeg har ikke brukt mye penger på fancy klær eller sko. Jeg startet trimturene med et par gamle sko fra da jeg var ung og lovende. Dessuten går jeg turer i en jakke som har blitt altfor stor, dongeribukse og i det siste shorts. Ser jeg bort ifra juice, noe tursnacks og litt for kostbare luer har jeg omtrent ikke brukt penger på livsstilsendringen. Det er altså fullt mulig å legge om livsstilen og få gode turopplevelsen uten at det koster skjorta. Jeg har ikke erstattet alt det usunne jeg spiste med noe sunt. Jeg spiser rett og slett mindre, mye mindre. 

De første skoene jeg kjøpte var en gave fra ho mor Marita Melsbø Nilsen. Skoene er hullete og utslitte. De har blitt så slitte, at i dag kjøpte jeg et nytt par for egne penger. Det var en ganske god opplevelse, selv om jeg er en vanskelig sko-kunde. Det fikk Karen på sportsbutikken beskjed om med en gang jeg kom inn døren. Ho gjorde sitt absolutt beste for at jeg skulle forlate butikken med en god følelse, noe jeg gjorde. 

Kan ikke klage på fargen nei :-) 

Nye sko ja, men når jeg tar dem i bruk er mer usikkert. De gode og gamle skoene som nærmer seg ett år, er veldig fine å ha på føttene. Jeg tror skoene tåler et par turer til før søppelbøtta blir endestasjonen på gaven fra ho mor. 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #politikk

Jeg kutter antall kalorier igjen

Det er ganske rart å snakke med en vannflaske. Jeg prøver å bli venn med vannflasken, akkurat nå føles den oppgaven som håpløs. Samtidig vet jeg at det går bra, til slutt. 

I dag er første dag på over ett år jeg ikke har kjøpt Coop-juice, juice som har gitt veldig mye glede på mange av dagene. Jeg spurte min personlige trener om råd i går, det første siden Nordkappmarsjen ble arrangert. Hun var alt annet enn imponert over juiceinntaket mitt. Jeg ønsker ikke å imponere noen andre, men det er faktisk litt viktig at hun er fornøyd med meg. Det er henne som er årsaken til livsstilsprosjektet. 

Jeg har visst at Coop-juicen ikke er spesielt sunn, men det er god næring på dager der jeg spiser minimalt. Juicen har vært frokost og lunsj for meg. Samtidig vet jeg at sultfølelsen pirrer meg, å være sulten kan være sabla godt. 

Vann ja. Det er ikke første gangen min personlige trener kommer med råd om vann. Noen måneder etter at jeg begynte med trimturer, fikk jeg voldsom hodeverk; verk som pågikk i flere uker. Til slutt fikk treneren vite om smertene. Jeg fikk ett spørsmål og én kommando; -drikker du vann? Nei! -Drikk to glass etter hver trimtur! OK kjære, var mitt svar. Siden har hodeverk vært fremmedord. Jeg er ikke helt på to glass etter trimturene, men jeg drikker vann. Vann er alt annet enn godt! Nå skal jeg altså drikke vann på kontoret på jobb. Akkurat nå, mens jeg ser på vannflasken, stinker livet maksimalt. 

Mhm. Huff. 

Hvis jeg skal si noe positivt om vann? Mhm vi har nok av vann i Norge og det er jo positivt sammenlignet med mange andre land. 

#Livsstilsendring, #kosthold, #trimtur

Spørsmål til den personlige treneren: Hvor tøff er en halvmaraton?

Mellom fotballkamper og reklame for Nordkapp Filmfestival, har det vært en liten diskusjon mellom meg og treneren i kveld om halvmaraton. Ja vi har fått en god idé, men det er ikke sikkert at ideen blir gjennomført. Jeg tror kanskje halvmaraton er morsommere i mitt hode enn i virkeligheten. En halv maraton, det er sabla langt altså. Jeg og maraton, det er litt som Eddie The Eagle og skihopping. 

Jeg spurte treneren min om hvor tøft et slikt løp vil være for meg? 

I motsetning til mange andre, er hun ganske ærlig mot meg i livsstilsprosjektet. Hun sier det ofte slik det er. Jeg fikk klar beskjed, at halvmaraton trolig ville være greit for meg med riktige forberedelser. Riktige forberedelser betyr regulering av kostholdet med mye mindre juice. Tanken på at jeg skal drikke mindre juice eller blande ut Coop-juicen med iskald Farris, er litt skremmende. Jeg misliker Farris og ettersom jeg spiser veldig lite, har jeg blitt avhengig av juiceflaskene. Jeg har hele tiden vært klar over at juicen ikke er sunn, men det har fungert så fint. Helt til den litt syke ideen om Liverpool halvmaraton i mai 2018 kom på bordet i går over en betydelig mengde brennevin. 

Jeg vet jo at jeg kan kutte juiceinntaket når jeg vil eller blande den ut med Farris. Det er kun å forberede hodet på de drastiske endringene. Spørsmålet er om jeg er villig til å foreta grepet for å bli enda sunnere enn jeg allerede er. 

Liverpool Maraton, det er galskap det! Herlig galskap! 

#Livsstilsendring, #trimtur, #maraton, #Liverpool, #YNWA

Liverpool halvmaraton

Jeg har en venn som setter Liverpool Fotballklubb over alt annet. Først Liverpool, deretter barna og kona. Vi har oppigjennom årene hatt mange diskusjoner der han prøver å få meg med til Liverpool, for øl og fotball. Alltid, alltid, har jeg sagt nei. Det frister ikke. TV-fotballen er bedre enn stadionopplevelsen. 

I går var vi på fest i Gjesvær, ei vakker bygd i Nordkapp. Sånn virkelig vakker bygd med en ganske liberal befolkning. Gjesværinger er ikke som oss andre! På festen kom Malin, en politidame i Honningsvåg. Hun hadde på seg uniformen. Når jeg ser Malin i uniform, smelter jeg. Det finnes ikke så mye vakrere i verden enn Malin med håndjern og uniform. Liverpool-kompisen oppdaget mine svakheter, la hånden på låret mitt og sa: Liverpool halvmaraton, våren 2018? 

Ettersom jeg var i det amorøse hjørnet sa jeg ja. Halvmaraton, hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er omtrent dobbelt så langt som Honningsvåg, Nordvågen, Nordvågen, Honningsvåg. Det er lengder jeg løper på dårlig dager. Liverpool halvmaraton tenner meg, og etter noen mil på asfalt; pub. Masse pub! 

Målsettingen for 2018 er klar, Liverpool halvmaraton! Alexander Eliassen og Malin Andreassen har skylden. 

Jeg vil ha Kurt Ulriksen med på laget, som hare! 

#Livsstilsendring, #trimtur, #maraton, #Liverpool, #YNWA 

Fantastisk radiopremiere på NRK

Jeg skryter på meg at jeg hører mye på Luksus Leverpostei når jeg går trimturer. Sannheten er litt annerledes. Jeg hører stort sett på kvalitetsradioprogram, først og fremst på NRK-kanaler. 

Nordvågen i dag. Nam! 

I dag da jeg jogget var NRK P2 på ørene. Jeg opplevde en radiopremie, fantastisk interessant sending i det statlige selskapet. Jeg er ikke tilhenger av statlig krinkastning for skattefinansierte penger, men i motsetning til veldig mange andre liberalister har jeg lite stygt å si om NRK. 

I dag var det premiere på Røverradion, radio laget av innsatte i norsk fengsel. I premieresendingen fikk vi informasjon om alt fra bøter i kriminelle miljø til hvordan sende brev fra fengsel. 

Et veldig annerledes radioprogram som er på lufta hver lørdag. 

Det kan være at jeg er veldig sær, men denne delen av justispolitikken interesserer meg. Trolig fordi jeg har vært innsatt i Vadsø kretsfengsel i to lange perioder på grunn av militærnekting. Før mitt opphold i Vadsø var jeg for strengere kår for innsatte. Det er et standpunkt jeg har endret etter to opphold innenfor murene. 

Vil du vite mer fengselslivet, hør Røverradion! Dette var god radio! 

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening, #nrk, #radio 

Bent Johan Mosfjell har en flott mage!

Torsdag kveld kikket jeg på et foredrag Bent Johan Mosfjell holdt for Liberalistene i Oslo. Han sprudlet, han var god og han inspirerer liberalister. Jeg er veldig liberal, men Mosfjell slår meg på mange av områdene. 

Selv om jeg og Mosfjell ikke ser hverandre ofte, har vi et spesielt forhold. Min beundring for han er stor. Han var én av fire som stod på telefonlisten min da jeg satt i fengsel for militærnekting. Hver uke ble jeg pepret med ideologi på telefon i Vadsø. 

Den samtalen jeg husker best med Bent Johan Mosfjell, er da vi begge var unge og veldig lovende. Vi snakket om ting og tang, og han spurte meg om ikke tiden var moden for at jeg skulle legge om livsstilen til et langt sunnere liv.  Jeg avviste forslaget, og diskusjonen om livsstil var over. Mosfjell er én av dem som skjønner at så lenge handlinger skjer frivillig, er det meste OK.  Som Mosfjell så godt sier det selv: «Min kropp er mitt tempel». 

Jeg innrømmer at jeg ble giret av foredraget Mosfjell holdt, men det første jeg la merke til var klærne; skjorte og shorts, omtrent som jeg går kledd hjemme. Deretter var det magen, en stor og fin mage. Mosfjell har blitt litt småtjukk, og jeg liker den store og fine magen på Norges mest liberale mann. Småtjukk ja, men han strålte foran medlemmene i Norges eneste liberalistiske parti. 

Bent Johan Mosfjell, det var virkelig godt å se deg igjen! Og jeg liker magen din! 

Får du noen gange en sjanse til å oppleve Bent Johan Mosfjell live, benytt muligheten. Han girer deg opp til uante høyder! 

#Venner, #politikk, #Liberalisme 

Den perfekte dagen

Jeg visste da jeg våknet i dag, at det kommer til å bli en bra dag. Fredager er dager jeg spiser sjokolade og suger gelemenn. Fredager er ville dager, men dagene var råere tidligere. Kroppen trenger ikke så mye snop som før.

Når jeg legger meg i natt, har jeg trolig dårlig samvittighet for alt det usunne jeg har spist. Den samvittigheten er god å ha resten av uken, dager der jeg spiser minimalt. 

Jeg har venner som synes det er uforståelig, at jeg én dag i uken gir blaffen i alt. De mener kiloene ville rast av kroppen om fredagene ikke var sjokoladedager. Vennene har trolig rett, men jeg har aldri brukt ordet slanking om det jeg driver med. Mitt prosjekt er livsstilsendring, om vekten står stille har ingen betydning for meg. 

Jeg har ikke veid meg og vet dermed ingen hvor mange kilo jeg har gått ned. Helt greit! Jeg kjenner på alt jeg gjør, at formen er god og at jeg trolig er på det letteste på noen tiår. Skulle jeg kuttet ut alt det usunne, kunne jeg like godt sagt adjø til livet. Liv handler om valg, og en del av valgene menneskene tar er usunne og ukloke. Det kaller jeg en naturlig del av livet. For meg har det vært kosthold og mangel på fysisk aktivitet, for andre er det for eksempel rusmidler. 

Nam! 

Sunniva 
En perfekt dag ble bedre da jeg besøkte Coop Prix i dag tidlig. Ettersom Coop lenge har vært fri for tropisk juice, kikket jeg ikke i skapet. Jeg tok juicen jeg har tatt de siste dagene. Sunniva Marie Kvingedal oppdaget det, selv om hun stod langt unna meg. Hun ropte: 
--Bønna, sjekk skapet da! 

Jeg gjorde som hun sa, og i skapet var det kommet mange og deilige flasker med tropisk juice.  Sjokolade, gelemenn og tropisk juice, fredag formiddag blir ikke bedre enn dette! Takk, kjære! 

#Sjokoladedag, #Fredag, #livsstilsendring, #gelemenn, #sjokolade, #tropisk 

Livsstilsprosjektets største prestasjon!

Det jeg nå skal fortelle er ikke en prestasjon for et gjennomsnittlig menneskene. For meg er det ganske stort, spesielt etter at jeg vet hvor ille det stod til for snart to år siden. Jeg har vært gjennom mye siden 2015, uten bruk av helsevesen og ulike preparat. Jeg har hatt en personlig trener som trolig hadde verdens vanskeligste oppgave, men det har jo gått bra. 

På Nordvågveien har jeg møtt mange som har jogget. Det har sett tøft ut i møtene med joggerne Stig Rune Samuelsen, Runar Nørstad, Bjørn Andersen, Bengt Agnar Hansen Seljeb og andre. Jeg har vært sikker på at jeg skulle gjøre det samme en dag, bare vært usikker på når og hvor vondt det ville bli. 

I noen dager har jeg vært fast bestemt på joggetur på neste godværsdag. Den siste uken har jeg kjent ekstra godt på knærne og leggene. Jeg har vært usikker på om enkelte kroppsdeler tålte joggetur. Foruten et fall på en fest på fredag, et fall der jeg slo rumpa kraftig, har kroppen fungert fint. Nøkkelen er hodet og jeg forberedte hjernen på masse smerte. 

I ettermiddag var det fint vær. Jeg forhørte meg litt før jeg gikk fra jobb om det var vær for shorts. Da det ble bekreftet, var det klart for joggetur fra Honningsvåg til Nordvågen med retur tilbake til Turngata. 

Trening og jogging er ikke ukjent for meg. Jeg trente hardt, faktisk hardt da jeg var 12-13 år. Jeg svømte og spilte fotball. Få tror på slike historier i dag, men det er faktisk sant. Fra midten av tenårene og fram til 2015 var fysisk aktivitet fremmedord for meg.  Det var så ille på jogging, at jeg har drevet løpetrening i Nordvågtunnelen noen ganger. Den første gangen jeg jogget i tunnelen for cirka ett år siden, holdt jeg det gående i tre meter. Det disset i valkene og jeg følte jogging var motbydelig for en så stor kropp. Siden har det gått seg til, heldigvis. 

I dag har jeg satt personlig rekord i lengde og tid på jogging. Det gikk ikke fort, men jeg løp og det gikk betydelig raskere enn vanlig gange. Jeg var klissvåt da jeg kom til Hjellplassen på tur til Nordvågen, men var ikke sliten og hadde ikke vondt. Min tolkning av svette i dag, var at kroppen fungerte slik den skal. 

Kun ett lite problem på turen på cirka én time (tror jeg). Ved Hjellplassen på tur tilbake, mistet jeg lyden på mobilradioen. Akkurat mens NRKs Studio 2 pratet om Commodore 64. Bedre datahistorier enn gode, gamle Commodore 64 finnes knapt. Hadde jeg gått, ville jeg stilt inn mobiltelefonen igjen. Som jogger var det umulig; jeg skulle jo ikke stoppe opp midt i løypa. 

Jogging er små skritt for et gjennomsnittlig menneske. For meg, et gigantisk fremskritt. #Stolt

#Livsstilsendring, #trimtur, #Nordvågveien, #jogging, #trening 
(Denne bloggposten kan bli en del av et foredrag, et foredrag med arbeidstittelen «Feit som faen, men...»

Jeg skal kjøpe juice, ikke deg

Det er et begrenset utvalg av Coop-juice for tiden. Tropisk juice har det vært fritt for i flere uker. Nå er det også fritt for alternativ to, en type juice med druer. Begge disse sortene er gode! Sånn utrolig godt, etter min mening. 

Coop-juicen er min frokost, lunsj, mellom-måltid og halve middagen. Det er inntaket jeg har av kalorier på dagtid. Jeg er avhengig av én flaske hver dag for at jeg ikke skal forsvinne, hvis jeg først skal overdrive litt. 

I dag tidlig kikket jeg i juiceskapet. Alternativ tre, ananasjuice, var det fortsatt mye av i skapet, men det er et alternativ som gjør at jeg jevnlig besøker toalettet i løpet av dagen. Tisse er godt, men ikke så godt at jeg aktivt oppsøker denne aktiviteten frivillig. 

Jeg valgte en flaske med røde frukter og bær, første gang jeg har kjøpt en slik type juice. Jeg snakket litt tull med betjeningen til Coop, klaget på juiceutvalget og kikket på rumpa til Renate før jeg gikk til kassen. I kassa stod slekta, selveste Ingunn Karlsen: 

--Det blir 50 kroner, sa Ingunn til meg. 

Jeg ba henne gjenta summen, for jeg var sikker på at flaska ikke kunne koste mer enn variantene med tropisk og druer. 

--Det blir 50 kroner, gjentok Karlsen. 

Jeg har tidligere betalt i underkant av 50 kroner for den tropiske, men aldri nøyaktig 50 kroner. Min første tanke var at dette er dyrt, og jeg sa til slekta at jeg skulle kjøpe juice og ikke henne. Det ble litt latter ved kassa, latter for femtilappen. 

Nå er det like før jeg tar første slurk av flaska med røde frukter og bær. Jeg er spent på om jeg liker varianten. Med prisen på 50 kroner håper jeg at den kun er sånn passe god. 

Coop-juicen får betydelig oppmerksomhet av meg. Det er artig å skrive om juice og Coop-ansatte, men jeg har en alvorlig baktanke med bloggpostene. Bortsett fra den fantastiske hjelpen jeg fikk av min personlige trener, spesielt det første året, er juiceflaskene trolig årsaken til at livsstilsendringen har vært vellykket. Det er noe med innholdet i flaskene som sørger for at kroppen får dekket behovet. I tillegg er det veldig godt, bedre enn sjokolade og Coca Cola. 

Hvor mye sjokolade og Coca Cola ville jeg fått for 50 kroner? Ikke spesielt mye. 

#Livsstilsendring, #kosthold, #Coop, #juice

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits